ANNELI DRECKER - BIOGRAFI
 
ENGLISH VERSION | NORSK VERSJON
 
2005: Av og til må man langt hjemmefra for å finne ut hvem man er og hva man har. Et av disse øyeblikkene av innsikt kom i 1997. Jeg var en kveld i Tsim Sha Tsui, en bydel på Kowloon-siden i Hong Kong, og ruslet inn i en platebutikk i HMV-kjeden. Der hadde de Bel Cantos plater komplett.


Da blir det litt ironisk å introdusere artisten Anneli Drecker for en ny generasjon av hennes landsmenn, en generasjon som først og fremst kjenner henne som dommer i TV-programmet "Idol". Sammenliknet med dette sludderet er Anneli en gigant, en Maria Callas.

Det er atten år siden første gang jeg hørte henne synge. Jeg husker tre sjenerte, litt bortkomne ungdommer fra Tromsø som vandret rundt i duskregnet i Brüssel, som hadde skrevet kontrakt med det hippe belgiske selskapet Crammed Discs og sluppet sin første plate, White-Out Conditions. De het Bel Canto - skjønnsang - og det var nøyaktig hva de bød på. Skjønn sang og et trendy, etnisk/elektronisk lydbilde som jeg ikke kan forstå annet enn må ha vært voldsomt forut for sin tid.

"Jeg ble med i Bel Canto fordi Nils (Johansen) hadde en Yamaha DX7," sier Anneli i dag. "Det var det kuleste instrumentet jeg visste om."

Sin oppvåkning som artist - sitt musikalske zen-øyeblikk - daterer hun til møtet med britisk synthpop på begynnelsen av 1980-tallet, nærmere bestemt til Depeche Modes andre singel "Just Can't Get Enough". Hun var 13. Ironisk nok ryktes det at Depeche Mode-medlemmene er blant hennes fans i dag. En av samarbeidspartnerne på Frolic er Gareth Jones, produsenten som har arbeidet med Depeche Mode siden 1983.

Ifølge oversetternes bibel, Herbert Svenkeruds store Engelsk-Norsk Ordbok, betyr frolic 1) "lystighet, moro, munterhet, spøk, leven, spetakkel" eller 2) "more seg, muntre seg, holde leven, leke."

Anneli Drecker har åpenbart laget dette albumet for å more seg. Hun beskriver Frolic som en "sirkelen-er-sluttet"-plate. Med det mener hun den elektroniske 80-tallspopen, og snakker entusiastisk om artister vi trodde var glemt for alltid: Fad Gadget, Blancmange, Lene Lovich, Yazoo … det rare og det kantete, det frekke og det elegante, de analoge synthenes naive æra. Der Anneli jobber i sitt Zabla Kabla-studio i Oslo, står en gammel minimoog med sine digre knapper og brytere, som et vitne fra en svunnen ADSR-tid. Det var en tid preget av en underlig uskyld, da et spennende sound og en god idé veide tyngre enn detaljerte markedsstrategier og bimbo-spekkede videoer.

Musikken på Frolic har noe av både denne uskylden og av den musikalske modenheten Anneli har nådd etter at hun fylte 30. Anneli debuterte som solartist med Tundra i 2000, og siden har det blitt to album til med Bel Canto (Retrospect og Dorothy's Victory), to verdensturneer med a-ha og et samarbeid med Röyksopp både på turneer og på plate (Anneli komponerte og sang på singelen "Sparks"). Hun kan håndverket sitt nå. Frolic er skrevet, arrangert, programmert, produsert og co-produsert av Anneli, som også er ansvarlig for keyboards, samples … og sang, selvfølgelig.

Ikke fordi hun er venneløs. Anneli Drecker er blitt selve divaen i det legendariske miljøet for elektronisk musikk i Tromsø, og her dukker de opp for å vise sin respekt. Röyksopp har produsert den første singelen "You Don't Have to Change" sammen med Anneli. Andre viktige partnere på albumet er Gaute Barlindhaug (programmering, keyboards, co-produksjon), også kjent som Kolar Goi, og Raymond Hansen (programmering, keyboards, co-produksjon), som bruker artistnavnet Syntax Erik. Begge er fra Tromsø. Multiinstrumentalisten Hans Peter Lindstrøm og Jonas Lie Theis (programmering, keyboards, co-produksjon) kompletterer den harde kjernen av gode hjelpere.

Aslak Dørum fra Dum Dum Boys spiller bass på "Strange Little Bird", og Lauren Savoy synger på den knugende, nifse "Monkey Trap", som Anneli skrev etter å ha vært skremt halvt fra vettet av den bisarre David Lynch-filmen Mulholland Drive. De to mannlige gjestesangerne er Nick Sillitoe (Illumination) og William Hut (Poor Rich Ones).

Selv om vi velger å glemme "Idol", har Anneli Drecker gjort så mye rart de siste åra - i fjor spilte hun f.eks. Solveig i Peer Gynt og sang poesi av John Donne og Hart Crane sammen med Ketil Bjørnstad - at hun kanskje har blitt litt kunstnerisk utydelig. Da jeg nylig skulle legge inn Tundra, hennes første soloalbum, på min iMac, insisterte databasen på at dette var en "new age"-CD!

Frolic demonstrerer en mer tydelig Anneli, en som tar sine røtter i 80-åras synthpop på alvor, dersom ordet "alvor" lar seg applisere på noe slikt. Som tittelen sier er den leken, innfallsrik og byr - innimellom - på rent, frydefullt spetakkel. Vi kan godt legge til sexy, trolsk, vakker, vekselsvis varm og sval … begreper som ikke vil oppleves som ukjente for den som bare en eneste gang har hørt Anneli Drecker synge.

Noe, forøvrig, ingen i Norge gjør bedre enn henne.

Torgrim Eggen,
februar 2005