| Da blir det litt ironisk å
introdusere artisten Anneli Drecker for en ny generasjon av
hennes landsmenn, en generasjon som først og fremst kjenner
henne som dommer i TV-programmet "Idol". Sammenliknet
med dette sludderet er Anneli en gigant, en Maria Callas.
Det er atten år siden første gang jeg hørte
henne synge. Jeg husker tre sjenerte, litt bortkomne ungdommer
fra Tromsø som vandret rundt i duskregnet i Brüssel,
som hadde skrevet kontrakt med det hippe belgiske selskapet
Crammed Discs og sluppet sin første plate, White-Out
Conditions. De het Bel Canto - skjønnsang - og det
var nøyaktig hva de bød på. Skjønn
sang og et trendy, etnisk/elektronisk lydbilde som jeg ikke
kan forstå annet enn må ha vært voldsomt
forut for sin tid.
"Jeg ble med i Bel Canto fordi Nils (Johansen) hadde
en Yamaha DX7," sier Anneli i dag. "Det var det
kuleste instrumentet jeg visste om."
Sin oppvåkning som artist - sitt musikalske zen-øyeblikk
- daterer hun til møtet med britisk synthpop på
begynnelsen av 1980-tallet, nærmere bestemt til Depeche
Modes andre singel "Just Can't Get Enough". Hun
var 13. Ironisk nok ryktes det at Depeche Mode-medlemmene
er blant hennes fans i dag. En av samarbeidspartnerne på
Frolic er Gareth Jones, produsenten som har arbeidet med Depeche
Mode siden 1983.
Ifølge oversetternes bibel, Herbert Svenkeruds store
Engelsk-Norsk Ordbok, betyr frolic 1) "lystighet, moro,
munterhet, spøk, leven, spetakkel" eller 2) "more
seg, muntre seg, holde leven, leke."
Anneli Drecker har åpenbart laget dette albumet for
å more seg. Hun beskriver Frolic som en "sirkelen-er-sluttet"-plate.
Med det mener hun den elektroniske 80-tallspopen, og snakker
entusiastisk om artister vi trodde var glemt for alltid: Fad
Gadget, Blancmange, Lene Lovich, Yazoo
det rare og
det kantete, det frekke og det elegante, de analoge synthenes
naive æra. Der Anneli jobber i sitt Zabla Kabla-studio
i Oslo, står en gammel minimoog med sine digre knapper
og brytere, som et vitne fra en svunnen ADSR-tid. Det var
en tid preget av en underlig uskyld, da et spennende sound
og en god idé veide tyngre enn detaljerte markedsstrategier
og bimbo-spekkede videoer.
Musikken på Frolic har noe av både denne uskylden
og av den musikalske modenheten Anneli har nådd etter
at hun fylte 30. Anneli debuterte som solartist med Tundra
i 2000, og siden har det blitt to album til med Bel Canto
(Retrospect og Dorothy's Victory), to verdensturneer med a-ha
og et samarbeid med Röyksopp både på turneer
og på plate (Anneli komponerte og sang på singelen
"Sparks"). Hun kan håndverket sitt nå.
Frolic er skrevet, arrangert, programmert, produsert og co-produsert
av Anneli, som også er ansvarlig for keyboards, samples
og sang, selvfølgelig.
Ikke fordi hun er venneløs. Anneli Drecker er blitt
selve divaen i det legendariske miljøet for elektronisk
musikk i Tromsø, og her dukker de opp for å vise
sin respekt. Röyksopp har produsert den første
singelen "You Don't Have to Change" sammen med Anneli.
Andre viktige partnere på albumet er Gaute Barlindhaug
(programmering, keyboards, co-produksjon), også kjent
som Kolar Goi, og Raymond Hansen (programmering, keyboards,
co-produksjon), som bruker artistnavnet Syntax Erik. Begge
er fra Tromsø. Multiinstrumentalisten Hans Peter Lindstrøm
og Jonas Lie Theis (programmering, keyboards, co-produksjon)
kompletterer den harde kjernen av gode hjelpere.
Aslak Dørum fra Dum Dum Boys spiller bass på
"Strange Little Bird", og Lauren Savoy synger på
den knugende, nifse "Monkey Trap", som Anneli skrev
etter å ha vært skremt halvt fra vettet av den
bisarre David Lynch-filmen Mulholland Drive. De to mannlige
gjestesangerne er Nick Sillitoe (Illumination) og William
Hut (Poor Rich Ones).
Selv om vi velger å glemme "Idol", har Anneli
Drecker gjort så mye rart de siste åra - i fjor
spilte hun f.eks. Solveig i Peer Gynt og sang poesi av John
Donne og Hart Crane sammen med Ketil Bjørnstad - at
hun kanskje har blitt litt kunstnerisk utydelig. Da jeg nylig
skulle legge inn Tundra, hennes første soloalbum, på
min iMac, insisterte databasen på at dette var en "new
age"-CD!
Frolic demonstrerer en mer tydelig Anneli, en som tar sine
røtter i 80-åras synthpop på alvor, dersom
ordet "alvor" lar seg applisere på noe slikt.
Som tittelen sier er den leken, innfallsrik og byr - innimellom
- på rent, frydefullt spetakkel. Vi kan godt legge til
sexy, trolsk, vakker, vekselsvis varm og sval
begreper
som ikke vil oppleves som ukjente for den som bare en eneste
gang har hørt Anneli Drecker synge.
Noe, forøvrig, ingen i Norge gjør bedre enn
henne.
Torgrim Eggen,
februar 2005
|